Er du deg bevisst din verste fiende? En av mine heter utsettelse!
Fikk lyst til å skrive noen ord om noe jeg ofte tar meg selv i gjøre, nemlig å utsette.
Og hvor utrolig vanskelig det kan være å slutte med det, eller det det ofte handler om hos meg; – å våge meg utpå.
Jeg kan forsvare meg selv med at jeg må tenke meg om. Jeg finner på ting, som at tidspunktet kanskje ikke er riktig, hva om jeg ikke er godt nok forberedt osv.. listen er lang av unnskyldninger.
Som dere sikkert skjønner, så må jeg innom ekstremt mange ting jeg ikke har den videste anelse om hvordan jeg skal løse. En av dem er å få inn sponsorer eller støttespillere. Noen som vil være med å betale for at jeg skal få dra på ekspedisjon. Dette hørtes fælt ut, og egoistisk også. Jeg synes det var en vanskelig tanke å tenke. Skulle noen betale for at jeg skulle ut å gjøre det jeg drømte om? Men jeg måtte bare innfinne meg med at det er eneste mulighet.
Som kreftsykepleier har jeg tidligere jobbet masse for å spare penger. Jeg brukt all min ledige tid på å ta ekstravakter som kunne gå inn på turkontoen min, og ta meg videre i drømmen om å en gang bli god nok til å gå til Sydpolen. Denne gangen er det ikke mulig å spare nok penger selv, jeg må ha hjelp utenfra. Jeg må finne samarbeidspartnere. Samarbeidspartnere var et ord jeg straks ble litt mer fortrolig med. Det innebærer mer det å gi noe tilbake, det skal være en gjensidighet. Det var mer i min ånd. Nå kunne jeg få sjansen for å gjøre noe for andre også, og ikke bare meg selv.
Jeg vet jo at det ikke ville spille noen rolle hva det heter; sponsor, støttespiller eller samarbeidspartner, det vil jo gå mye ut på det samme. Og alle vil få noe tilbake.
Men det gjaldt å finne det som klinger best i hode mitt. Det at jeg kunne tenke på dem som mine fremtidige samarbeidspartnere når jeg satt og skulle skrive et brev, eller skulle ta en telefon , hjalp meg til å få mer tro på meg selv. Og jeg hadde skjønt såpass, ”Den som ikke spør får heller ikke noe”!
Ha.. ha ”bare ta en telefon”! Så lett var det ikke nei, i hvert fall ikke for meg. Har aldri likt å ”bare ta en telefon”. Nå må jeg, det vet jeg, ellers kommer jeg aldri til å komme til Sydpolen.
Første gangen jeg skulle ta en sponsortelefon var til et stort internasjonalt firma, hvor jeg hadde fått en kontaktperson av en bekjent. Jeg klarte da å gå i flere dager å grue meg til å ringe. Jeg tenkte og gravde meg ned i alle tankene om at dette kanskje ikke var noe for dem, at jeg ikke hadde noe å komme med, at jeg heller burde gi opp drømmen min istedenfor å utsette meg for disse kvalene..
Tenk gå her å tro at noen vil sponse meg.. Jeg ble revet mellom skal – skal ikke, og skrev ned alle mulige tenkelige senarioer, med spørsmål jeg kunne få…og svar jeg skulle gi.. Sånn holdt jeg på hele uka, kretset rundt telefonen, så på den, men fant aldri det rette øyeblikket.
Fredag kom og jeg hadde avtalt med en venninne og ut på skitur den kvelden, da hun plutselig ringte å spurte om vi kunne møtes før. Svaret mitt var, ” ja det kan vi, men jeg må bare ta en telefon først”, og der og da la jeg på med henne, og ringte nummeret jeg hadde fått.
Det morsomme var jo at jeg kom til en telefonsvarer, og det hadde jeg ikke tenkt på. Så stotrende la jeg inn en beskjed. Nå hadde jeg i hvert fall ringt. Jeg var lettet og glad, og det rareste var at det kjentes nesten lett ut.
Neste morsomhet var at han ringte meg tilbake, når jeg var ute og trente uka etter. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Alt jeg hadde skrevet lå hjemme. Men jeg klarte å få booket et presentasjonsmøte, og var umåtelig stolt av meg selv. Nå var endelig den barrieren brutt!
Så utrolig vanskelig det går an å gjøre det for seg selv!
Bare fordi jeg ikke våget å hive meg utpå med en gang, men faktisk brukte en uke på å utsette, grue meg og bekymre meg…for noe som egentlig ikke var vanskelig i det hele tatt..
Så den uka lærte meg en lekse, om å ikke la tidstyven ”utsettelse” få grep, han har som regel godt følge av både ”bekymring” og ”dårlige tanker om seg selv”…ikke la dem stjele av livet ditt !
Så nå har jeg laget noen regler for meg selv: Vil dere høre?
– Jeg starter dagen med å gjøre den verste og vanskeligste tingen først, den som jeg høyest sannsynlig vil utsette, da slipper jeg unna bekymring og dårlige tanker i tillegg.. bare bonuser å hente her!
– Jeg vil ikke utsette, det stjeler av livet mitt, det er en tyv av drømmer, og i verste fall blir følgen at jeg mislykkes, at jeg aldri når målet mitt.
Jeg innser at utsettelse er tillært ved å utsette, og vanskelig å bli kvitt. Derfor nå jeg tilegne meg en ny vane, for å få jobben gjort.
Det beste er å bare gjør det med en gang, og få det unnagjort!
Da blir man også åpen for nye muligheter, som får komme til når de ikke må stå i kø bak alle ”utsettelsene”!
