Glede!
Forstår vi egentlig hvor avgjørende gleden er for hvordan vi har det og hvordan vi tar ting? Og fyller vi opp denne ”reservesekken” vi har, også kalt ”minne” med det mest verdifulle vi kan tenke oss, gode opplevelser og glede.
Har dere tenkt på at ofte så kjennes det ut som om vi er trengt opp i ett hjørne, og prøvet på alle kanter. Det kjennes ut som om vi lever i en verden i krig, og fienden er nådeløs. Vi stresser og kaver rundt.
Nettopp dette er grunnen til at vi trenger glede. Massevis av glede. Tonnevis av glede.
Glede kan motvirke effekten av alle de andre ubarmhjertige tingene.
Uten glede ville kampen utmatte oss og tømme oss for krefter. Vi vil ikke ha noe å falle tilbake på. Ingen indre reserver. Vi tæres bort. Kaster inn håndkleet. Eller vi henfaller til en eller annen last, – fordi vi er helt tomme og ikke finner glede i noe lenger.
Jeg må innrømme at å bli sittende så lenge i ro pga de to operasjonene gir meg en unik mulighet til å stoppe opp og tenk.
Og i dette hodet ramler det inn mye rart!
Jeg sitter fortsatt på verandaen min, og venter på å få lov å begynne å trene ordentlig og gjøre ”normale ”ting igjen. Det slår meg hvor fantastisk det er å bli sittende ”fast” på ett sted over så lang tid. Få en pause fra ”livet” Og hvor utrolig mange små gleder det finnes på en liten veranda. Når man bare åpner opp og ser etter!
Rådyr i hagen, fugler i fleng, og ja jeg gir dem fortsatt solsikke frø. Har en liten ”pjuske” som kommer fast. Han er ubetalelig i sin fremtoning og opptreden, med sin skakke halefjær, og sitt bustete hode. Fjærene på hode står virkelig til alle kanter, og han bråker fælt når han spiser, og skriker til meg når det er tomt… en liten gledesspreder på verandaen!
Men det er også denne roen, tiden til å tenke.
Ble sittende å tenke på noen av samtalene jeg har hatt med kreftpasientene mine. De som var ved veis ende i livet sitt. Og de deler sine livserkjennelser med meg. De som vi ikke tenker på før vi sitter der selv og det er for sent å oppdage og gjøre noe med.
Jeg slutter visst aldri å tenke på dem, for de har så mye ”sant” som jeg så gjerne skulle fått bragt videre. Og jeg kom til å tenke på at det enkleste og mest samlende ordet på noe av de de vil formidle er glede.
Ta en titt på det jeg skrev over; hva er egentlig denne indre reserven som gir oss styrke når vi føler oss helt på felgen og uten håp i denne verden?
Jo, det er glede.
Når pasienten sier de skulle ha gått for drømmene sine, våget mer…vært mer sammen med dem de er glad i.. så sitter jeg her og tenker at; Ja, fordi de skulle hatt mer glede å se tilbake på.. Alle de opplevelsene og all den gleden bare dine egne drømmer kan gi, og de bare du selv kan gi deg ved å våge mer… ved å velge hvem det er viktig å disponere tiden sammen med..
Gledesstundene som er verd å fylle i ”reservesekken”
Verdens versjon av kamp og glede, er strev og nytelse.
Strev hardt og belønn deg selv med noe spesielt etterpå. Sagt med andre ord, jobb som et pisket skinn og kjøp deg en større tv.
Det er en billig etterligning av kamp , og det er en billig etterlikning av glede.
Jeg tror ikke mine pasienter mente vi skulle gå for billigvariantene.. Hva tror dere?
Jeg vil velge å gå for de ekte sakene. Intens kamp. Ekte glede. Kampene vil finne deg, men du må være bevisst på gleden!
